Jeg har vel innsett det tidligere, men ikveld ble det klart. Han er bare ikke interessert. Ikke SÅ interessert ihvertfall..

Denne mr. S som har kapret min interesse, er nok ikke like interessert i meg som jeg har blitt i han. Nå har jeg bevisst holdt igjen, fordi jeg ikke vil bruke han som livbøye. Det kan jo hende at dette har bidratt til å dytte han vekk. Men let's face it.. Jeg er jo rett og slett ræva på forhold... Så vet ikke i utgangspunktet hvordan jeg skal lande et forhold uansett..

Vi holdt kontakten mens jeg var på ferie. Rett før jeg dro beklaget han at vi hadde fått så liten tid sammen, og at han håpet det ville bedre seg. Jeg har vært hjemme i 10 dager. idag er det en uke siden jeg våknet hos han. Han spilte for meg. Han var supersøt. Kjemi. Følelser. Sommerfugler. Alt. Som vanlig. Og vi har jo holdt kontakt utover uka..

Men denne uka har vært mye. Mye møter. Catching-up. Og ikke minst mamma. Vært hos mamma hver dag, frem til fredag (vil ikke smitte mamma). Bretta tøy, laga middag. holdt henne med selskap. Slikt som må til. Ikke møtt han. for han har jobba. Mye. Noe som heller ikke er nytt.. Vi har snakka om å finne på noe, men ikke landa det. I helga har jeg vært edru.. Derfor ikke møtt han ute på rangel heller...

Men jeg vil ikke lenger møte han ute på rangel. jeg vil noe mer. og selv om jeg sikkert er vanskelig å forholde meg til, så er ikke han enkel han heller. Jeg har vel innsett at han rett og slett ikke er interessert nok..

Så da bør jeg bare vel gi opp?

Eller?

Skal snart flytte. Virker like uvirkelig som at vi faktisk dro til brasil.

Mor eier jo 2 leiligheter i blokka hun bor i. Den andre har hun leid ut, men kontrakten går ut nå i februar. Så da skla jeg forsøke å få leid ut min leilighet og flytte inn der. husleia er ganske mye dyrere, men det blir verdt det.
Da kan jeg bare tusle innom mamma uten at det blir stress. Nå i perioden fremover som jeg er hos henne hver dag omtrent uansett.

Kurene tar hun jo til april, så da er jeg i nærheten mesteparten av kuren. Det kjennes betryggende.

Det skal sies at hun har tatt det bra da. så bra som man kan, med cellegift i kroppen antar jeg. Hun er energiløs og kvalm, men ikke der at hun spyr hele tiden. Og hun ser pigg ut. Ensomheten er verst akkurat nå, hun er jo alene hele dagen.

Jeg begynner å bli forkjøla, og det stresser meg selvsagt. For til uka svekkes immunforsvaret hennes og da kan hun ikke få noen infeksjoner, så jeg skal ringe legen min imorgen og høre hva jeg kan/skal/bør gjøre. Det er lsutt med mamma og kjæresten (igjen) og tanken på at hun må være helt alene, hele dagen, til jeg blir 100% frisk er jeg ikke helt fortrolig med..

Så kryss fingene for at jeg får leid ut fort, og at jeg bare har en harmløs forkjølelse som forsvinner igjen fort..

Har vært stille fra denne kanten, da jeg har vært på reisefot og ikke har orket å ta meg tiden til å ta og føle på tankene mine rundt det som foregår.

Mamma og jeg har vært langt av sted og ladet opp. Ladet opp til noe skummelt, men reelt.. Virkeligheten smalt til allerede dagen etter vi kom hjem. Det vil si, fredag.

Vi møtte opp på sykehuset, forberedte på en handlingsplan og info. Men så viste det seg at de egentlig ville gi cellegift allerede da. Legen skjønte fort at vi ikke var forberedte på det og utsatte. Til idag.

Vi møtte opp, og sykepleierne var snille og varme. Det hjelper å ha vennlige sjeler rundt seg. Mamma fikk beroligende. Legen ville hun skulle ta en pille igår, og en i morres. Han skjønte hun var veldig nervøs. Hun gjorde som hun fikk beskjed om og var derfor ganske sløv. Rolig om ikke annet og hun fikk vel en så positiv opplevelse som man kan få av cellegift..

Hun var ikke kvalm da jeg forlot henne og jeg skal ringe henne om noen timer og fortelle henne hvilke piller hun skal ta. Forhåpentligvis sliper hun for mye ubehag, men det er så individuelt hvordan man reagerer. Det verste (psykisk) kommer nok i neste uke, da håret hennes begynner å falle av...

Så ja, da var det påbegynt. Første kuren er tatt. Neste er om 3 uker, og siste om 18.

godt nyttår!

~Bæret~

Selv om jeg skulle vært langt av sted, hos familien, ble julen tipp topp knall for det. jeg er egentlig en liten grinch, men med åra skjønner jo jeg og at julen er for unga og at det er greit og ikke ødelegge den. Vi feiret hos familien til svigerinna mi og der var det totalt 4 små som kosa seg glugg uhjel.

Maten var knall. Nissen kom. Og gavene var mange! Koselige folk og mamma hadde det fint også.

Helt knall aften med andre ord. Selv om jeg har kjørt i 4t idag og derfor måtte droppe juleøl og akevitt. Menmaker derfor ekstra godt med et lite glass rødt nå mens jeg åpner pakkene jeg ikke tok med meg. Imorgen møter jeg s og gleder meg. Har rett og slett ikke vært så glad som jeg er akkurat nå, på veldig, veldig lenge!

Håper alle har en knall jul!

Juleklem

~Bæret~

..forelska.

Det er jeg.

Dessverre ikke bare bare å få tid til å dyrke kjærligheten om dagen, men for hvert møte, hver lille sms, eller telefonsamtale så fylles jeg med energi og livsvilje.

Håper tiden strekker bedre til på nyåret, men siden jeg ikke reiser noe sted riktig enda har vi ihvertfall litt flere dager å møtes på nå..

Jeg har bevisst valgt og ikke hive meg inn i noe drastisk. Det kunne vært veldig lett å ringe han etter mange kvelder hos mamma (jeg er hos henne så og si hver dag), og spørre om å komme opp og få en armkrok og trøst. Han hadde

ikke sagt nei. Men jeg vil ikke bruke han som livbøye heller.

Har venninner som har blitt kjærester på kortere tid enn vi har holdt på. ikke sovet fra hverandre en eneste natt, men jeg velger heller å ta tiden litt til gode. Og for hver gang merker jeg at jeg liker han litt bedree. Blir litt mer nysgjerrig på han, og savner han litt mer hver gang vi ikke ses.

Og han gir inntrykk av det samme. Så her er det håp..

Har ikke sett han siden søndag, men en liten samtale ikveld var alt som skulle til for å få meg til å smile som sola. Også blir jeg rolig av han.. Kanskje jeg til og med klarer å sovne uten å ligge våken i to timer i natt?

~Bæret~

P.S: Mamma følte seg bedre idag hun og. Vondt fortsatt, men veldig innstilt på å gjøre det hun kan for å reise. Hun vil faktiks dra hun og. Og hun var veldig takknemmelig da jeg hjalp henne med klesvask osv idag.

Kan jo også nevne at vi faktisk ikke har kranglet ene eneste gang etter at oppdaget kulen. Det og må jo være bra?

Ingen spredning. Heldigvis!

Men siden svulsten var så stor vil de ha henne på cellegift. Muligens også på hormoner i tillegg. Så hun burde være lykkelig over det, men er istedenfor knust fordi hun er mest opptatt av at hun kommer til å miste håret.

Jeg forsøkte å oppmuntre med at håret kommer tilbake, enda finere. Og dessuten er det ikke alle som mister det. Men det hjalp ingenting. Hun tar det tungt. Men sånn går disse dagene. Imorgen blir forhåpentligvis en bedre dag?

Det er en tilpasning, når ting ikke blir som planlagt. Jeg har jo levd på at vi skulle reise langt, langt av sted. Mamma og jeg. Vekk fra vinterkulden, til solen og familien.

Mamma klarer ikke å reise på søndag. Tror hun. hun har vondt. For vondt til å fly i 18 timer, og det har jeg full forståelse for. Selv om vi begge trenger å komme oss bort litt.

Turen er utsatt til den 29, så nå blir det plutselig julefeiring her hjemme.. Jobb til uka og halvparten så lang tur som først planlagt. Jeg har tatt det penere enn jeg trodde .Det handler jo ikke om meg, og hva jeg vil lenger. Det handler om mamma, og hva hun klarer og ikke.

Vanligvis før en slik reise har jeg countdowns på twitter, facebook, og gauler ut til alle som er uheldige nok til å være i nærheten at jeg skal på tur. Denne gangen har jeg ikke ordnet med dyrepass, eller pakket kofferten en gang. Jeg visste jo innerst inne vi ikke kom til å dra.

Det går fint med mamma. Etter forholdene tatt i betraktning. På etterkontrollen tok de stingene, og det gjorde ikke vondt slik som hun hadde vært livredd for. Såret har grodd helt fint til nå så hun slipper å kontrollere det noe mer.

Prøveresultatene var dessverre ikke klare da. Så vi vet fremdeles ikke hvilken behandling de vil gi. De første prøvene fra biopsien viste at svulsten reagerte på hormoner, så det kan være hun 'slipper' cellegift og at de heller kjører en kur med hormoner i 5 år. Men dette vet vi ikke før resultatene etter operasjonen er klare. noe som bør være senest til uka.

Mamma har god matlyst, og sover ihvertfall. Når hun først tar medisinene sine forsvinner også smertene. Så jeg er sikker på at dette skal gå helt fint, selv om det ikke er lett å være henne. Hun er vant til å jobbe, studere, trene og å være sosial. Det får hun ikke til nå. Nå må hun hvile og la kroppen hele. Hele hennes hverdag er snudd på hodet. Men jeg er sikker på at hun en dag får tilbake hverdagen sin slik den var. Selv om det er vondt og vanskelig for henne nå.,.

Jeg er nå på vei til pappa. Dere som har fulgt med litt, vet at hans hjem er mitt hvilested. Satser derfor på en god natt søvn og en etterlengtet liten pause..

 ~Bæret~

Rett og slett. Kanskje ikke så rart siden jeg sliter sånn med å sovne om kveldene, og fortsatt er på jobb hver dag. Og gjerne en tur innom mamma etter jobb. Jeg bruker å holde maska. Smile. Lage mat. Oppmuntre.

I dag hadde jeg ei venninne på besøk og lagde middag og fikk pratet litt. Det gjode godt. ringte mamma, og hun hadde det ikke så bra, så jeg kjørte henen hjem og tok med resten av maten til mamma. Vi snakka litt. Vi skal egentlig ut å reise på søndag. Men jeg har ikke pakket. Jeg dror jo ikke vi kommer til å dra, selv om legene mente det kom til å gå bra. En måned skal vi egentlig være borte. Men en lang tur, og det er ikke sikkert hun orker.

Dessuten tror jeg ikke hun vil.

Mamma og familien kommer ikke så godt overrens. Eller de som er igjen kommer hun overrens med. Men hun er sur fordi de aldri har besøkt oss her. Dessuten er hun skjør nå. Om hun vil reise eller ikke varierer fra time til time. Både hun og jeg vet vi trenger en pause fra dette..

Torsdag er det etterkontroll. Håper jo at alt ser bra ut. Gjør det ikke det vet jeg ikke hva som skjer. En cellegift kur vil uansett ikke være aktuelt før i slutten av januar, og vi rekker å reise. Om hun vil. Og orker.

Jeg lever jo i håpet om at vi reiser. Selv om jeg ikke regner med at det skjer.

flørten min mister jeg også grepet på. Tror jeg. har ikke hørt noe på en stund. han er vel skremt fordi jeg blir borte så lenge. Eller skremt fordi han skjønner jeg faktisk er interessert. Ikke vet jeg.

jeg er forvirret. redd og lei meg.

Jeg har ikke kontroll over noen ting.

Mamma ville ikke se på sykehuset da de renset såret. Hun hadde ikke sett da jeg spurte idag heller. Og det hadde heller ikke jeg. Men siden det var på tide å bytte bandasje og rense såret så så jeg idag... Og jeg skjønner hvorfor hun ikke vil se.

Jeg tror det ser verre ut nå enn det hun har forestilt seg. Det var verre enn hva jeg hadde forestilt meg ihvertfall.

Men jeg holdt selvsagt maska. Renset og plastret godt igjen.

Og nå er det skjult litt til ihvertfall..

Fredagskveld. Sofa. Teppe. En flaske rødvin og noen tårer.

Jeg innså at det verste ikke er over. Kjørte mamma hjem i lunsjen i dag. Hun er sluppet hjem på perm.. Må være tilbake klokken ni imorgen for sjekk osv.. Hun var mer tilstede idag, dessverre ikke lettet som igår, men trist. De hadde renset såret idag. Skiftet bandasje og ville at hun skulle se. Hun klarte ikke. Kan ikke tenke meg hvor ille det var. Er. hun mangler en stor del. En del av hennes image. En fysisk del hun har det bedre uten, men som allikevel påvirket hele hennes personlighet.

Etter jobb tenkte jeg å stikke innom butikken og komme innom med middag osv, men hun ville ikke at jeg skulle komme. Hun har dårlig samvittighet fordi jeg har vært der hele tiden. Hun mente jeg måtte dra hjem og slappe av. Tenke litt på meg selv.

Skulle egentlig møte S, men han var så sent ferdig på jobb og jeg skal opp tidlig imorgen.. Selv om jeg ikke hadde hatt noe imot å møte han uansett. Jeg er sliten, men han gjør meg glad. Og lite denne uken har dratt frem smilet. Annet enn han. Selv om han uteble ikveld.. Så for første gang denne uken er det bare meg. Uten at jeg sover, eller, prøver å sovne (selv om jeg burde) .

Møter han imorgen da så den delen stresser meg ikke. Mamma derimot. Jeg aner ikke hva jeg kan gjøre. Burde gjøre? Jeg er der om hun trneger det. Det vet hun. Sikkert derfor hun vil at jeg skal steppe tilbake. Denne uka har vært sykehus, sove, sykehus, jobb, sykehus.. Egentlig en helvetesuke, men jeg kan jo ikke la henne gå igjennom det alene.

Hadde jeg kunne skulle jeg gått gjennom dette for henne.

Jeg håper og tror det verste er over. Dagen idag ble igjen på sykehuset for min del. Akkurat kommet hjem. Denne gangen ble mamma igjen, selvsagt, sidne hun har operert.

operasjonen var veldig vellyket!

Hun er 1 bryst og 1 lymfeknute fattigere, men det var ikke noe spor til spredning det de kunne se, så her er det bare å holde alt krysset for at det resultatet står til etterkontrollen. kanskje hun til og med kan slippe cellegift?

Slitent og lettet, tidlig nattahilsen fra bæret

- som skal tilbake på jobb imorgen.

Da har dagen idag gått på sykehuset: Venting, informasjon, sprøyter, røntgen, venting, lege, venting og røntgen igjen..  Siden mamma bor såpass nærme sykehuset har hun fått "perm" og får sove hjemme inatt. Imorgen klokka ni møter vi opp og hun blir operert.

De skal fjerne hele brystet.

Mamma tok ikke det spesielt bra og har vært i en sjokklignende tilstand mesteparten av dagen. Hun har bare fulgt etter meg og gjort som vi har bedt henne om. "Gå til høyre her. Da kan du kle av deg.  Stå der. Sitt. Kle på deg. Nå skal vi vente igjen. Spis litt.." Det var vondt å se henne 'gå ut av seg selv'. Da legen sa de anbefalte å fjerne hele brystet knuste hun. Da hun fulgte opp med at de mest sannsynlig vil kjøre en cellegiftkur også var det som om lyset hennes sloknet.

Idag har jeg sett mamma  ha det umenneskelig på så mange måter. Smertene fysisk (sprøyter inn i tumor) og psykisk kan jeg ikke forestille meg. Hvordan hun har det nå er det bare hun, og andre som har vært i samme situasjon, som kan forholde seg til. Hun sier selv at dte er som om virkeligheten hennes har blitt et mareritt.

Jeg kan ikke gjøre annet enn å være med henne gjennom det.

Det er ingen spredning, så det er kun brystkreft vi har å forholde oss til. Forhåpentligvis kan de operere allerede imorgen.

Det er viktig å ha noen rundt seg. Spesielt i tider som er vanskelige. Og igår ble jeg oppringt av en kar som sa han var sammen med mammaen min. Jeg vet ikke om jeg har nevnt det, men hun har nå sagt til meg at dte "var en kar" men hun ville ikke presentere han med mindre det ble noe 'på ordentlig'. (Noe jeg har presisert også, jeg vil ikke vite det før det er seriøst.)

Så selv om mamma og han slår opp annehver dag og krangler så busta fyker er jeg glad på hennes vegne.

Og hun på min. For hun vet om S. Han ringte mens vi satt i bilen på vei inn til storebror, vanskelig å benekte at noe var på gang da.. For det er det. Kan vel definere det som dating kanskje? For vi er ike kjærester. Vi sliter litt med å få til å møtes i ukedagene enda. Jeg har jo vært en del hos mamma..

Men jeg skal på middagsdate ikveld. Og det er koselig.

Og sånn går nå denne uka snart inn i helg. Kanskje den siste normale uka på en stund?

God helg ihvertfall!

~Bæret

Mamma ringte nettopp, de hadde ringt fra sykehuset. Hun blir lagt inn på tirsdag. Da vil jeg selvsagt være til stede. utover det sa de ingenting om prøvene vi tok tirsdag som var. Resultatene var ikke klare, men hun legges ihvertfall inn tirsdag.

Letta og skremt all at once her...

Letta fordi det skjer noe. SKremt fordi jeg virkelig ikke vet hva jeg kan forvente av tiden fremover.

Hmm. ja det var opdatert status.

~Bæret