Finnes det egentlig en rett anledning? En rett anleding for å fortelle sin egen far at man går til psykolog og har gjort det i over et år. At man har lest i sin journal og vet han ble anklaget for incest. At jeg vet han trodde, og kanskje tror det var min egen bror og at jeg vet det ikke var noen av dem, fordi jeg husker,men ikke vil si hvem.

At jeg husker, betyr at det ikke stoppet når han tror, for hvem husker vel tilbake til to-årsalderen?
Eller, jeg husker faktisk noe. Som flash-backs fra beredskapshjemmet... Og krangling mellom mamma og pappa før de forlot hverande.

Poenget var at jeg ikke har snakket med far enda. Jeg har vært med han store deler av helgen, men vi har vært omringet av familie så det har ikke passet å ta det opp. Strengt tatt "passer" det aldri med en slik samtale, men 2 min utenfor bilen mens kona hans venter på kjøreturen hjem er ihvertfall ikke riktig anledning.

Jeg har invitert meg til han om et par uker. (Vi er veldig opptatte begge to og vi er ikke akkurat naboer.) innen da rekker jeg kanskje å planlegge mer... ? Og iløpet av en hel helg hos han burde jeg vel klare å hoste frem noe...

Det er mange som kjenner han. Men forhåpentligvis kjenner ingen han slik som meg. Han har vært en del av livene våre så lenge jeg kan huske.  Jeg vet ikke hvordan det begynte for jeg var bare en baby. Når jeg var 2 og et halvt år reagerte barnehagen på at de over en lenge periode så at jeg jeg var sår  og at jeg snakket om at jeg hadde vondt nedentil. De sendte et varsel til barnevernet som hentet min bror ut av skolen og meg ut av barnehagen og satte oss i et beredskapshjem.

Faren min ble anklaget for incest.

Undersøkelser på sykehuset hevet enhver tvil; jeg hadde blitt seksuelt misbrukt og det var mine egne ord som var det sterkeste beviset mot min far. "Pappa har kjælt med tissen" hadde jeg sagt når de spurte om hvorfor jeg hadde vondt.

I rettsaken ble faren min frifunnet av fagdommerne selv om jurien mente han var skyldig. I denne perioden hadde broren min og jeg kun kontakt med faren min under oppsyn, eller via telefon. Min far og mor mente det var min bror, en forvirret gutt med store psykiske plager som hadde vært slem med meg. Det var enkelt og skylde på han.

I avisene kunne man lese bl.annet følgende:
".. I løpet av rettens andre dag, kom det også fram klare indiser om at en ni år gammel gutt nært tilknyttet jenta,kunne ha stått for overgrepene.
En lærerinne og et nært familiemedlem ble ført som vitner på at gutten var svært sex-fiksert."

Jeg vet ikke om  sitatet oventfor hinter til min bror, eller en annen gutt som alltid var hos oss. Han er par år eldre enn broren min, men siden de var som erteris er det naturlig at man antok de var samme årskull. Etter hva jeg leste om min bror i journalene var ikke han sex-fiksert. Ihvertfall ikke før noen år senere...

Jeg skulle ønske jeg kunne si overgrepene sluttet når de ble oppdaget, for da hadde jeg nok ikke husket dem. Men, hadde de stoppet der hadde jeg selv kanskje trodd det var pappa om jeg hadde blitt fortalt om misbruket i eldre alder. Ihvertfall etter å ha lest i journalen min. Evt. hadde jeg mistenkt min bror, som ville vært like ille, om ikke enda verre. Det er jo ingen av dem som gjorde det! De to mennene i mitt liv ville aldri skadet meg på den måten. En meget manipulerende (og syk) person derimot.. Som også passet sitatet ovenfor pr. idag er :

Min brors beste venn. Min nevøs Gudfar. Moren min sitt englebarn.
Min overgriper - Men det blir mellom oss.

Han var kanskje for ung til å vite hva han drev med når det startet, men misbruket fortsatte i flere år. Teknikene hans for å få meg til å ikke si det til noen var manipulerende og ufine. Jeg var for liten til å forstå og jeg skjønner det, samtidig som jeg sitter med skyldfølelse fordi dette frarøvet pappa både fra meg og min bror. Denne drittsekken aner ikke hvor mye skade han har gjort. Men jeg kan ikke la han skade oss mer nå.

Som nevnt så leste jeg journalen min på torsdag. Eller, jeg kom meg ikke igjennom hele. Journalen min var sykt tjukk og jeg satt i 2 timer og leste. Når jeg leste hadde jeg nesten den første timen psykologen min tilstede som også leste litt. Ingen av oss hadde trodd det kom til å være hundrevis av sider å komme seg igjennom.

Journalen inneholdt rapporter og brev fra barnehagen, støttekontakter og beredskapshjemmet vi bodde i. Oppsummeringer av møter barnevernet har hatt med mamma, broren min og meg, og legeattest fra gynundersøkelsen, forskjellge vedtak, en anmeldelse (håndskrevet) og noen avisutklipp.

Det var absurd lesing! Og jeg måtte lese det som det omhandlet noen andre. Avisartiklene var helt grusomme. ALT for mange detaljer og jeg tviler på at vi ser slike artikler i dag. Jeg ba om kopi, men fikk beholde orginalene.

I en halvtime etterpå klarte jeg ikke å stoppe å gråte og felte tårer i bilen. Heldigvis (?) har jeg den egenskapen at tårene gir seg så fort jeg kommer ut blandt folk. Jeg var kvalm, lei meg og sint.

Mulig jeg kommer med flere detaljer, men jeg ble rett og slett kvalm av å lese om barndommen min. Jeg var 3 år gammel når rettsaken gikk mot faren min. Dommeren gikk i mot fagjuriens dom og frikjente han. Et av spørsmålene mine var hvem i alle dager anklaget min far når jeg vet så godt at det ikke var han.

Og det svaret fikk jeg. Det var jeg som sa det var pappa. Det var mine ord mot hans.
(Jeg orker ikke sitere meg selv. Beskrivelsene fra mine 2 år gamle lepper er hjerteskjærende)
Han dritten som misbrukte meg fikk meg til å skyld på pappaen min.
Og pappa mistenkte min bror.

Jeg var hos psykologen igjen idag for å få hjelp til å fordøye all informasjonen. Det er viktig for meg at pappa vet at det ikke var broren min. Og at han vet at jeg vet det ikke var han så det er utfordringen min nå; Å fortelle.
Men det kommer til å bli vanskelig for meg å gå inn i en slik samtale.
Ihvertfall om han spør om hvem det var.
Det kommer jeg aldri til å si.

I morgen skal vi (psykologen og jeg) møte en fra barnevernet og gå igjennom journalen min (som ironisk nok ikke står på meg). Jeg er redd.

Har selvsagt utsatt den andre samtalen på ubestemt tid. Orker ikke ta alt på en gang heller, samtidig som denne uka mildt sagt arvært hektisk og jeg har vært (og er) opptatt hele uka..

Wish me luck

Jeg har ikke nevnt dette tidligere, men psykologen og jeg er i en prossess hvor vi har gitt opp mr. X men heller fokuserer på barndommen min. Jeg har fortalt det jeg husker og tror, men jeg har aldri vært helt sikker på hva som er sant og ikke. I denne prossessen har vi kontaktet barnevernet for å finne min journal. Jeg sa det verste som kunne skje var at den ikke fantes, og til min store skrekk fant de den ikke digitalt når vi ringte, men de skulle få noen til å søke i de gamle arkivene.

Idag fortalte psykologen at de ikke fant noe på mamma eller meg, men i min brors navn stod alt. Så vi skal gå igjennom den sammen med en fra barnevernet. Hun sa mye av det jeg hadde sagt stemte.

Jeg føler meg 100kg lettere!

.. og det selv om jeg sa noe som "Takk for ingenting X. Ha et fint liv!" Jeg kan nemlig bli litt skarp når jeg blir såret for jeg fikk intryk av at han gav faen. Han selv skrev han bestemte seg for å ligge lavt siden jeg nevnte jeg kanskje sliter litt.. Men vi kom rundt det og vi skal snakke så jeg kan få svar på alt jeg ikke tør snakke om.. Great.. Nå må man bare finne tid og sted.. urk. Vil ikke snakke ferdig, jeg vil kidnappe han så han er min, bare min - og at han selv vil være det :(

Roligheten varte ikke lenge. Jeg var urolig igjen igår kveld og gråt meg i søvn med mine kjente tårer igjen igår. Tekstingen i dag har vært ukul. Han forstår egentlig ikke hva det er å snakke om så jeg sa at om han ikke ville så kan vi la vær, men da synes jeg vi skal kutte all kontakt. Han sa det var opp til meg, og jeg ble snurt. Min skyld med andr eord. Så nå vet jeg ikke omd et blir en clean break eller samtale. Vet ikke om jeg har lyst til å utlevere meg for noen som det for meg virker som om er ferdig med meg.

Jeg er roligere nå. Han vet o at eg sliter med å sove om nettene fordi jeg tenker for mye, uten at jeg har utdypet det noe mer enn det. Så meldingen jeg sendte igår var følgende:

ok, jeg forstår ikke, og jeg forstår. vi kan sikkert få til dette :)

Så nå må vi bare finen passende tid og sted så skjer det ihvertfall. Og selv om jeg burde være stiv av skrekk og stressa over hva jeg, som faktisk ville ha denne praten, skal si så er jeg ikke det. Jeg er rolig. Og for første gang på så lenge eg kan huske ligger jeg pakket inn i dyna mi før klokken er ett... Og jeg er ikke lei meg. Det kjenner ut som om jeg skal slippe å sloss mot tårene til og med! Den eneste eg må sloss mot er on Blund, og han skal få vinne på walkover om denne sinnsroen varer.

God natt (:

Okej, nå har jeg gjort noe jeg ikke trodde jeg var i stand til. Jeg har sendt en melding og spurt Han om vi kan møtes å prate slik at jeg kan få en avslutning og komme meg videre. Aner ikke hva jeg vil være i stand til å si under et slikt møte, men det blir mer og mer tydelig for meg at for at jeg skal bli ferdig så trenger jeg at han forteller meg at jeg må slutte å håpe. Og jeg trenger å høre det, og se kroppsspråket hans når han sier  det, ikke å lese det sort på hvitt.

Jeg får vel svar i morgen tenker jeg.. Om han sier han ikke har noe å si til meg så må jeg bestemme meg for å slutte å klamre meg til noe som ikke er og kutte han med en clean break =/

Begge deler vil nok være like ille for meg, men nå må forandring til.
Jeg orker ikke mer.

Kort og godt: Jeg føler meg dum. Lurer på hvordan jeg har klart å bli så fortapt i en mann jeg ikke kan få og  føler meg dum som fortsatt vil ha han mer enn noen gang. Føler meg dum som i det hele tatt har trodd han noensinne en gang tenkte tanken på noe seriøst med meg.

Han har ikke sagt noe, (tvert om, vi snakker ikke stort om dagen) men jeg er dum nok til å følge bloggen hans. (selv om jeg har lovet meg selv å holde meg unna Hans og hennes for mitt eget beste) Og det er ingen dype kjærlighetserklæringer til samboeren sin, men hovedsaklig bilder av ungene på bloggen hans. Og noen få av henne sammen med dem. De stikker så innmari dypt og jeg føler meg igjen dum.

(Ja føler meg enda dummere for hver gang jeg skriver ordet dum også. Argh)

Det har jo strengt tatt vært slutt siden i sommer. Jeg insett det nå. Men hvorfor klarer jeg ikke gi slipp? Hvorfor piner jeg meg selv så innmari? Kan jeg ikke bare innse fakta og gå videre. Eller må jeg virkelig ha "praten" med han for å klare å gi slipp?

Usj.. Ensoheten biter meg virkelig i rompa innimellom, (Sånn ca hver kveld) men akkurat nå har den og selvmedlidenheten, tristheten, smerten og nedsatt selvfølelse slukt meg hel.

.. når nye, eller gamle titter innom og leser. Innimellom skyter nemlig grafen på totale treff opp og da vet jeg at enten er det en ny leser, eller en som ikke har vært innom på en stund som "oppdaterer seg".  Lurer jo på hvem som gidder å titte innom igjen. Dette er ikke akkurat en inspirerende, oppmuntrende eller søt blogg. (Til deg som poster "Søt blogg! Se på min :D" don't bother, I will unnaprove your post! Eller nevermind, du leser vel ikke til hit uansett....) Faktisk, tror jeg ikke jeg ville tittet innom denne bloggen igjen selv om jeg kom over den. Ihvertfall ikke slik jeg skriver nå om dagen.

Poenget var at jeg lurer på hvem som titter. Hva DU tenker om meg. Du synes kanskje jeg er patetisk? Svak? Eller noe helt annet? Man danner seg jo gjerne et førsteinntrykk og joda, bloggen er kanskje "søt" ved første øyekast, men de som faktisk leser ser fort at dette bærets tanker ikke alltid er like søte og jeg har etterhvert skjønt de også er ganske bitre. (Ikke vært like flink til å dele den utrolig sjarmerende siden av meg selv med dere som faktisk tar dere tiden til å titte innom )

Jeg ber ikke om svar. For jeg vil ikke vite hva du synes egentig, das det kan være så mangt. Jeg er heller ikke interessert i å forsvare meg mot dere som mener jeg er "ei dum hore" som vil ha en annens mann. Selv ser jeg ganske kjapt om jeg er innom en ny blogg, om jeg er interessert eller ikke i å lese videre og man danner seg gjerne et inntrykk av personen bak bloggen, jeg bare blir som sagt; nysgjerrig. Spesielt når jeg ser at besøkstallene stiger på totale treff, innimellom over noen dager,  for da har jeg tydeligvis pirret nysgjerrigheten til noen andre også. Noe jeg synes er artig! Også lurer jeg jo på om noen som faktisk kjenner meg ville kjent igjen bloggen. Sansynligvis ikke - får jeg satse på!

God natt!
Og takk for at nettopp du tittet innom.

Må jo nesten oppdatere på hvordan han taklet fyllekjatinga mi. Jeg tok det vel verst... Hadde jo skrevet at han åtte konfrontere meg med det og fyllesjuk og jævelig skrev jeg at jeg var dritflau og beklaget hele meldinga. Når jeg så han hadde svart brukte jeg nesten 2 timer før jeg turte å åpne svaret som var følgende:

Skal jeg konfrontere deg med dette som du sier, eller skal jeg følge gårsdagens melding å la det være?
;o)

Jeg dro en spansk en og slapp unna. Han lar det være og virket slettes ikke like skremt over fylleinrømmelsene mine som jeg hadde forventet, men jeg synes uansett det ikke er riktig å ta slikt på nett om vi først skal "snakke" om det.

Nå har jeg rødvinsglasset i hånden, sjokoladebiten ved min side og sex & the city på skjermen.
Lader ned i håp om en komplikasjonsfri innsovning.

God natt.

Og i det jeg trodde jeg var blitt for gammel for fylleangst motbeviser jeg med selv til de grader. Jeg har vært super flink og holdt tankene mine fo meg selv på fylIa, men i natt når jeg kom hjem etter en tur på byen satt jeg med ned og skrev til "min hemmelige". Skrev rett fra levra,tømte hodet og hjertet mitt og trykket på send.

Kort sagt synes jeg at jeg var litt skarp og de tingene jeg skrev er ting som burde sier under 4 øyne. Jeg skrev blandt annet at jeg er bitter fordi jeg elsker han og at jeg synes det er blodig urettferdig at vi ikke har fått prøvd oss på ordentlig. Det var vel egentlig det som var budskapet, men jeg la til litt annet som jeg ble flau av å lese idag. Uff..

Angrer jeg idag? Selvsagt. Jeg skrev til og med i meldingen a jeg kom til å angre..  Kunne delt hele meldingen  med dere her, men jeg lar det være og gruer meg til å få svar. Sendte en melding til idag og skrev at jeg ble flau når jeg leste hva jeg hadde skrevet i natt, men sendt, er sendt. Så nå får han se hvor bitter og desperat jeg er blitt :(

Akkurat som om det ikke er ille nok å være fyllesjuk uten angsten..

Er lei av å være oppe sent. Helt sykt at klokken kan bli nærmere halv tre før jeg tør å tenke på å legge meg. Dessverre er dette ikke unikt. Det har vært sånn de siste ukene, uten at jeg kan si når dte begynte. Målet er å være så trøtt innen jeg legger meg at jeg ikke orker å tenke. Bare slokner når hodet treffer puta.

Dessverre er det alt for sjeldent det skjer.

Men er jeg trøtt når jeg står opp?
Ja det skal jeg love deg!

Siste natten i 09 nå, håper på et bedre år når vi bikker over i 10, for meg og alle andre.

Sikker ikke drastisk for deg som leser, men for meg - om jeg klarer å gjennomføre det - så vil det være en ekstrem forandring i min hverdag. Det vil kanskje (for den som kjenner til historien) være helt logisk, men for meg er det en grusom tanke. Selv om jeg vet hvorfor jeg burde gjort det (sikkert for lenge siden) så er tanken egentlig helt utenkelig. Av like vel har jeg konkludert med de siste nettene mens jeg har grått meg i søvn, at det er den ene av to muligheter for å få meg opp av gjørma og videre på et vis.

Jeg vurderer å kutte -Han- ut helt.

Ingen meldinger på noe som helst fora. Ingen hemmelige møter. Ingen skuffelse når det ikke kommer noe svar.

Dette "vennegreiene" funker ikke. Jeg lar meg rive med på digresjoner, men stopper dem før de går for langt. Vi skriver, men det kan gå lang tid mellom svarene. Jeg venter. Sjekker. Venter. Gråter. Later som om alt er ok.

Jeg kan ikke fortsette sånn. Dette er verre for nå er jeg i en posisjon jeg selv mener jeg ikke kan forvente noe oppmerksomhet, og derfor ikke kan kjefte når jeg ikke får. Jeg blir mer og mer enig med psykologen min.; vi må ta "praten" og finne ut hvordan jeg skal takle dette fremover.

Praten må tas med klærne på og helst ikke hos meg. Det beste stedet vil være hos psykologen, men jeg vet ikke om jeg vil klare det. Psykologen sier at timen vil være slik i korte steg:
1. Jeg forteller min versjon
2. Han forteller hans
3. Spørsmål/svar

Etter dette vil jeg jo vite hvor han står og må velge å fortsette i elendigheten, eller om jeg vil helt ut. Og da må jeg kutte helt og han må la meg være så jeg kommer meg videre.

Alternativt dropper vi hele samtalen og jeg forteller han at jeg ikke klarer dette og at vi må kutte kontakten. Dette er nok mest sannsynlig, om jeg klarer selvsagt. Om jeg først skal foreslå dte så må jeg være villig til å overleve det også.