Det har skjedd mye den siste tiden. Jeg har flytta. Mamma er snart ferdig med cellegift. Jeg har møtt en ny og kræsjet i gamle kjenninger. Både feigingen og X.

Jeg deler opp dette innlegget for å fortelle kort om alt. Og vi begynner med vpr gamle kjenning mr. X.

Hvordan våger du !?

For noen helger siden var det en fest jeg visste jeg kom til å møte på han. Jeg hadde tenkt til å hilse, og holde meg til andre, men vennene hans ville det annerledes. De har ikke møtt meg på lenge, ikke jeg dem heller så de dro meg med på restauranten de skulle spise på. X var mye ute og røyket for å si det sånn.. Visste vel ikke helt hvordan han skulle forholde seg til det han eller.

Nå var det enklere å holde fasaden, fordi det strengt tatt ikke lenger var en fasade. Vi hadde virkelig ikke snakket sammen på lenge så da var det jo sant da vi spurte om hvordan det gikk med hverandre osv. Praten gikk lett som vanlig, og plutselig kjentes alt som før.

Selv om det selvsagt ikke var det.

Selv om jeg kjente savnet og lengselen blusse opp igjen, så klarte vissheten om at han faktisk er gift større. Han sa i et svakt øyeblikk utover kvelden han ville ha meg og bitterheten veltet over meg. - Hvordan våger du å si noe sånt til meg!? sa jeg og kjente jeg hadde lyst til å grine og hamre løs på han samtidig. Men ga han heller et strengt blikk og han gikk.

Og det var det.

Dagen derpå tenkte jeg på hvor enkelt det har vært å skli inn i det de andre gangene. Hvor enkelt det kunne vært å gjøre det igjen.. Men var lettet over å kjenne på at jeg faktisk ikke ville ha han lenger. Ikke på samme måte som før. Og jeg var faktisk litt stolt. Og jeg var fryktelig fyllesjuk.. for jeg var fryyktelig full den kvelden.. Faktisk så full at jeg  ifølge ei venninne visstnok hadde klina med en av hans beste venner - foran han! Noe jeg ikke husker.. men dersom det stemmer håper jeg det stakk ihvertfall litt....

Mamma

Mamma har nå gjennomgått 5 cellegiftkurer som har blitt verre for hver gang. Jeg begynner å kjenne at det tærer på meg og. Spesielt fordi hun snakker så mye om døden. Om hvor ensom hun er (uansett hvor mye jeg er hos henne). Og om at dersom kreften kommer tilbake nekter hun å la seg behandle og heller velger å dø.

Om 2 uker skal hun -forhåpentligvis- ta den siste kuren. Hun snakker om å nekte å la seg behandle ferdig fordi hun blir så dårlig. Cellegift er ingen spøk... Men om man ikke fullfører kuren kan den være helt forgjeves...Det er en grunn til at legene har satt opp 6 kurer og ikke 5. Det er ikke sånn at de vil henne vondt heller...

Men hun er lei. Møkk lei ensomheten, kvalmen, uvelheten, ubehagelige bivirkninger og uvissheten om det faktisk vil være verdt det eller ikke. Hun blir lett sint og kjefter en del. Bjeffer på alle. Får lett angst. Stresser mye og forventer mye. Overreagerer. Og hun vet det selv. Så hun får dårlig samvittighet og er redd hun aldri skal bli seg selv igjen.

- Du forstår ikke hvordan jeg har det! Er noe hun ofte sier. Og jeg bekrefter at jeg ikke aner, men prøver å forstå. At jeg ser hun har det vondt, men at hun ikke er alene. At jeg er her sammen med henne.

Jeg velger å fokusere på at det snart er over.

Forhåpentligvis.

Så over til noe hyggeligere..

En ny mann har sneket seg til..

La oss kalle han Smiley. Han er sprudlende glad og blid om morgneen, så det passer han godt. Egentlig er han ikke helt ny i livet mitt heller. Vi møttes nemlig på en fest før jul. Jeg var edru for en gangs skyld og vi fant tonen. Men jeg holdt jo på med mr. feiging... Så det ble med vennlig snakk den ene kvelden. Han hadde spurt ei felles venninne om meg, men siden jeg holdt på med en annen holdt han seg unna. Snill en dette nemlig.

Men da feigingen (liker visst å kalle han det, hehe) fant seg en ny, tok faktisk jeg initiativet til å ta kontakt og det endte med at han kom i bursdagen min.  Og vi har vanket sammen siden. Noe som er ca en måned, så ikke så lenge, men har allikevel vært sammen med han flere ganger på den måneden, enn på de månedene jeg brukte på den forrige..

I helgen var vi ute sammen med mine venner og feigingen var ute han og. Jeg valgte å ignorere han totalt.. Men presenterte selvsagt den nye karen for våre felles venner.

Nå sitter jeg og venter på at :) skal komme hit. Har blitt vant til å våkne på armen hans og kjenner jeg finner noe trygt i han. Jeg klarer ikke la meg rive helt med og forvente det store her, slik jeg gjorde sist. Er skeptisk og forsiktig. Men tror faktisk jeg kan se meg selv falle her. Kjenner jeg glipper litt .. Så vi får se hva som skjer ;)

Så ja.. Mye som skjer, og har skjedd. Mye jobb og ting og tenke på. Døgnet strekker liksom ikke til føler jeg, men det blir forhåpentligvis bedre når mamma er ferdig med cellegift og jeg blir ferdig med oppussing i den nye leiligheten.

Det var ihvertfall en oppdatering på hovedpunktene.

Skrives forhåpentligvis snart igjen. Hyggelig å se at dere fortsatt titter innom og ikke har glemt meg!

Ja. så nøe jeg plutselig mannevond igjen. Ikveld fikk jeg den egentlige grunnen til at det ikke funka med meg og S. Han fant seg en annen.. selvsagt.. de gjør alltid det.. også glemmer de å fortelle meg, men slutter heller å snakke med meg. enklere det.. så kan facebook fortelle meg sannheten.

takk for det..

Da var det avklart mellom S og meg gitt.. Blir ikke noe mer der.. Det falt litt bort i at vi ikke fikk til å møtes uten å være drita. Og det er synd, for jeg likte han godt. Men er man ikke interessert nok, så blir det ikke noe av. Jeg prøvde ihvertfall. Og det er faktisk et gigantskritt for meg.

Tvang til og med frem en avklaring da mr. S bare ble helt stille.

Så synes jeg har vært flink.

Var hos bedriftslegen idag. En standard inkallelse med standard undersøkelse samt blod- og urinprøve. Legen synes jeg virker ung, sunn og frisk. Noe legen min og alltid sier når jeg er hos han forsåvidt. Føler meg jo alltid så hypokonder når jeg er hos han.. 

Nå sier jeg ikke at jeg er syk. For jeg er jo stort sett frisk. Bortsett fra denne hosten jeg ikke blir kvitt og at jeg sliter sånn med å sove.

Hosten nevnte jeg ikke. Men jeg nevnte jo at jeg sliter med å sove. Når jeg tenker meg om har jeg jo slitt med det leeenge. Men har jo hatt diverse årsaker til det som stress på jobb, et herlig forhold til en viss x og nå kan man vel si at situasjonen med mamma ikke akkurat har invitert Jon Blund den heller.

Men jeg er så sliten om dagen at jeg går i surr på jobb. Dessuten sliter jeg så innmari med å stå opp at jeg kommer så sent jeg kan, om ikke for sent, så godt som hver dag. Det gjør at jeg må sitte utover kveldene, og motivasjonen min er ikke akkurat på topp når jeg bare tenker på puta.

Jeg nevnte at jeg hadde gått til psykolog. Jeg sa jo selvsagt til psykologen at jeg sleit med å sove, men vi jobbet aldri skikkelig med det. Nevnte også at psykologen hadde nevnt at rollene til mamma og jeg var snudd og det synes ikke hun legen særlig om. Hun mente det sannsynligvis tok bort mye av fokuset på mitt eget liv og at dte er veldig opp til en selv hvilke roller man tillater seg å ta.

Kanskje du burde gå tilbake til psykologen igjen? Spurte hun.

Kanskje jeg burde det?

Ikke den samme. For selv om jeg sikkert tok en del riktige skritt i forhold til meg selv, mamma og ikke minst mr. X, så tror jeg at en annen psykolog ville utrettet mer på samme tiden. Den første psykologen jeg gikk til hadde jeg bedre kjemi med, og hun gav meg flere aha-opplevelser iløpet av de 3 gangene jeg gikk til henne, enn de 15 jeg gikk til hun som ble min faste.

Så ja.. jeg vurderer.. Bedriftslegen anbefalte meg ihvertfall å ta opp søvnproblemene med fastlegen min igjen. (nevnte det sist jeg var hos han og vi tok noen blodprøver, som -selvsagt- var helt normale. ) og evt. be om henvisning til en psykolog igjen..

Så jeg får vel ta det til etterretning...

~Bæret

Og selv om livet egentlig ikke har handlet om stort annet de siste 4 månedene tror jeg faktisk ikke jeg innså det på ordentlig før istad. Mamma har faktisk kreft. Jeg skjønte det da jeg var halvveis med å klippe håret hennes. Vi har ikke maskin, så jeg klippet med saks.

Små sorte tuster med hår stod igjen. Flekkete. Tynt. Slikt hår man forbinder med  kreft...

Stakkars mammaen min!

Hun tok det pent da. Bedre enn meg tror jeg. Jeg hadde mest lyst til å begynne å grine. Ble kvalm. hele situasjonen var surrealistist. Mamma gråt ikke. Jeg tok meg sammen og klipte henne ferdig. Mamma dusjet. Jeg skiftet sengetøyet hennes og støvsugde rommet og sengen slik at alt håret hun hadde røytet ble borte.

Mamma kom ut gladere. Lettet. Tok på seg en lue og så faktisk fornøyd ut.

I bilen på vei hjem ringte jeg først to venninner og deretter mr. S. Ingen tok telefonen.. Men alle ringte meg tilbake. Til og med S. Og det gjorde veldig godt i sjela.  Trengte noen vennlige, vanlige stemmer oppi denne absurde situasjonen  jeg ikke hadde forberedt meg på..

nå tror jeg jeg må ta en dusj. For kjennes ut som om jeg har hår overalt...

og deretter får jeg face natta igjen
..som forhåentligvis er snillere idag.

Kanskje?

~Bæret

Igår var det ny cellegiftkur på mamma. Hun hadde det litt verre dnene gangen. Gjorde vondt og hun var dårligere når hun kom hjem. og idag.. Men 1/3 done.. Neste gang er vi halvveis!

Hun har fortsatt hår på hodet, men har klipt seg kort siden hun har mistet så mye.. Vi har sett på parykker og funnet en, men hun er ikke heelt sikker enda.. Dessuten venter vi på rekvisisjonen fra NAV.

Mamma er veldig deprimert noen dager. Hun vurderte selvmord her en natt.. Hun er så redd for tilbakefall, å måtte gå igjennom dette for at det en dag skal komme tilbake og at hun da må igjennom dette igjen. Også er det lange ensomme dager for henne. Jeg har jo ikke anledning til å være der 24/7 og hun vil heller ikke dele disse dystre tankene med meg.

Vi avtalte med en sosionom på sykehuset at hun skulle høre om ikke en kreftsykepleier kunne komme innom mamma. for å prate med henne på dagtid eller noe. Håper de har noe slikt i kommunen..

Det er vanskelig om dagen kjenner jeg. Men frisk luft i helga gjorde godt! et lite avbrekk. Selv om jeg fikk veldig dårlig samvittighet fordi jeg dro. Broren min skulle jo egentlig komme innover i helgen, men ble syk. Og det sa ikke han til meg før jeg var til fjells. Mamma hadde ikke nevnt noe hun heller, for hun vil at jeg skal leve livet mitt så normalt som mulig...

Mr. S får meg fortsatt til å smile når vi har kontakt, men han er faktisk vanskeligere å få til å møte enn det X var! Med deg sagt, så skal det uansett nevnes at jeg er uhorvelig glad for at jeg er ferdig med han. For Bjørn minnet meg her om dagen på hvor ille jeg faktisk hadde det i det forholdet ved å kommentere et eldgammelt innlegg.. Herre for en selvpining.. Å furte litt pga S er koselig sammenlignet!

Søvn er fremdeles vanskelig merker jeg. Er så trøtt om dagen fordi jeg bruker noe voldsomt med tid til å sovne. før var det X som holdt meg oppe. i perioder har det vært jobb. Og nå i det siste har det vært mamma. En skulle tru jeg var blitt vant til det nå, mei neida.. Tror kanskje ikke det er meningen?

Jaja.. det var dagens klagemur!

Sweet dreams..

~Bæret

Ja, nå tar jeg livet osm det faller seg.. Gir blaffen i bekymringer og strev! På fredagen går turen til fjells, og litt frisk luft (meldt -26grader), gode kollegaer, snowboard og øl skal vel gjøre godt for en stressa sjel.

Forrige uke lå jeg mer eller mindre rett ut.  Sov over 16t i døgnet, og følte vel ikke for å stå opp. Legen mente det var influensa. Mamma mente det kunne være stress. Kanskje det var en kombinasjon?

Ikke vet jeg.

Å komme hjem og rett på cellegiftkur, stress på jobb og usikkerhet i tilknytning til en meget svak flamme, i tillegg til bosted ble kanskje for mye`? En temperatur forskjell på nesten 40 grader likeså. Jeg blir alltid sjuk etter jeg har vært og besøkt familien..

Ting er ihvertfall bedre nå. Leiligheten min er leig ut, så jeg flytter i slutten av februar. mamma har tålt første cellegiftkur relativt bra. Prøvetid på jobb er ferdig. Stress - som vanlig- men ikke så ille som det har vært. Og jeg begynner på skolen igjen. Nettstudier. Det skal bli interessant! Dekket av jobben, eksamen i mai, så da er det bare å henge i!

Og mr. S er status quo. innlegget jeg skrev for to (eller tre) uker siden gjelder enda. Tror rett og slett ikke han liker meg nok. Tiden er ikke på vår side. Han jobber jo omtrent 60t i uka virker det som og jeg vil ikke være ei han bare møter på fylla.. Så om dagen består "forholdet" vårt av wordfeud og kyss på sms. jiipii..

Så en helg away blir godt. Får håpe jeg ikke fryser ihjel på fjellet!

Og på mandag er det cellegift igjen på mor. Så kryss fingrene for at medisinene funker "like godt" også denne gangen. Jeg skal selvsagt være med henne mandag, og de neste 4 gangene som gjenstår etter denne kuren.

~Bæret~

Jeg har vel innsett det tidligere, men ikveld ble det klart. Han er bare ikke interessert. Ikke SÅ interessert ihvertfall..

Denne mr. S som har kapret min interesse, er nok ikke like interessert i meg som jeg har blitt i han. Nå har jeg bevisst holdt igjen, fordi jeg ikke vil bruke han som livbøye. Det kan jo hende at dette har bidratt til å dytte han vekk. Men let's face it.. Jeg er jo rett og slett ræva på forhold... Så vet ikke i utgangspunktet hvordan jeg skal lande et forhold uansett..

Vi holdt kontakten mens jeg var på ferie. Rett før jeg dro beklaget han at vi hadde fått så liten tid sammen, og at han håpet det ville bedre seg. Jeg har vært hjemme i 10 dager. idag er det en uke siden jeg våknet hos han. Han spilte for meg. Han var supersøt. Kjemi. Følelser. Sommerfugler. Alt. Som vanlig. Og vi har jo holdt kontakt utover uka..

Men denne uka har vært mye. Mye møter. Catching-up. Og ikke minst mamma. Vært hos mamma hver dag, frem til fredag (vil ikke smitte mamma). Bretta tøy, laga middag. holdt henne med selskap. Slikt som må til. Ikke møtt han. for han har jobba. Mye. Noe som heller ikke er nytt.. Vi har snakka om å finne på noe, men ikke landa det. I helga har jeg vært edru.. Derfor ikke møtt han ute på rangel heller...

Men jeg vil ikke lenger møte han ute på rangel. jeg vil noe mer. og selv om jeg sikkert er vanskelig å forholde meg til, så er ikke han enkel han heller. Jeg har vel innsett at han rett og slett ikke er interessert nok..

Så da bør jeg bare vel gi opp?

Eller?

Skal snart flytte. Virker like uvirkelig som at vi faktisk dro til brasil.

Mor eier jo 2 leiligheter i blokka hun bor i. Den andre har hun leid ut, men kontrakten går ut nå i februar. Så da skla jeg forsøke å få leid ut min leilighet og flytte inn der. husleia er ganske mye dyrere, men det blir verdt det.
Da kan jeg bare tusle innom mamma uten at det blir stress. Nå i perioden fremover som jeg er hos henne hver dag omtrent uansett.

Kurene tar hun jo til april, så da er jeg i nærheten mesteparten av kuren. Det kjennes betryggende.

Det skal sies at hun har tatt det bra da. så bra som man kan, med cellegift i kroppen antar jeg. Hun er energiløs og kvalm, men ikke der at hun spyr hele tiden. Og hun ser pigg ut. Ensomheten er verst akkurat nå, hun er jo alene hele dagen.

Jeg begynner å bli forkjøla, og det stresser meg selvsagt. For til uka svekkes immunforsvaret hennes og da kan hun ikke få noen infeksjoner, så jeg skal ringe legen min imorgen og høre hva jeg kan/skal/bør gjøre. Det er lsutt med mamma og kjæresten (igjen) og tanken på at hun må være helt alene, hele dagen, til jeg blir 100% frisk er jeg ikke helt fortrolig med..

Så kryss fingene for at jeg får leid ut fort, og at jeg bare har en harmløs forkjølelse som forsvinner igjen fort..

Har vært stille fra denne kanten, da jeg har vært på reisefot og ikke har orket å ta meg tiden til å ta og føle på tankene mine rundt det som foregår.

Mamma og jeg har vært langt av sted og ladet opp. Ladet opp til noe skummelt, men reelt.. Virkeligheten smalt til allerede dagen etter vi kom hjem. Det vil si, fredag.

Vi møtte opp på sykehuset, forberedte på en handlingsplan og info. Men så viste det seg at de egentlig ville gi cellegift allerede da. Legen skjønte fort at vi ikke var forberedte på det og utsatte. Til idag.

Vi møtte opp, og sykepleierne var snille og varme. Det hjelper å ha vennlige sjeler rundt seg. Mamma fikk beroligende. Legen ville hun skulle ta en pille igår, og en i morres. Han skjønte hun var veldig nervøs. Hun gjorde som hun fikk beskjed om og var derfor ganske sløv. Rolig om ikke annet og hun fikk vel en så positiv opplevelse som man kan få av cellegift..

Hun var ikke kvalm da jeg forlot henne og jeg skal ringe henne om noen timer og fortelle henne hvilke piller hun skal ta. Forhåpentligvis sliper hun for mye ubehag, men det er så individuelt hvordan man reagerer. Det verste (psykisk) kommer nok i neste uke, da håret hennes begynner å falle av...

Så ja, da var det påbegynt. Første kuren er tatt. Neste er om 3 uker, og siste om 18.

godt nyttår!

~Bæret~

Selv om jeg skulle vært langt av sted, hos familien, ble julen tipp topp knall for det. jeg er egentlig en liten grinch, men med åra skjønner jo jeg og at julen er for unga og at det er greit og ikke ødelegge den. Vi feiret hos familien til svigerinna mi og der var det totalt 4 små som kosa seg glugg uhjel.

Maten var knall. Nissen kom. Og gavene var mange! Koselige folk og mamma hadde det fint også.

Helt knall aften med andre ord. Selv om jeg har kjørt i 4t idag og derfor måtte droppe juleøl og akevitt. Menmaker derfor ekstra godt med et lite glass rødt nå mens jeg åpner pakkene jeg ikke tok med meg. Imorgen møter jeg s og gleder meg. Har rett og slett ikke vært så glad som jeg er akkurat nå, på veldig, veldig lenge!

Håper alle har en knall jul!

Juleklem

~Bæret~

..forelska.

Det er jeg.

Dessverre ikke bare bare å få tid til å dyrke kjærligheten om dagen, men for hvert møte, hver lille sms, eller telefonsamtale så fylles jeg med energi og livsvilje.

Håper tiden strekker bedre til på nyåret, men siden jeg ikke reiser noe sted riktig enda har vi ihvertfall litt flere dager å møtes på nå..

Jeg har bevisst valgt og ikke hive meg inn i noe drastisk. Det kunne vært veldig lett å ringe han etter mange kvelder hos mamma (jeg er hos henne så og si hver dag), og spørre om å komme opp og få en armkrok og trøst. Han hadde

ikke sagt nei. Men jeg vil ikke bruke han som livbøye heller.

Har venninner som har blitt kjærester på kortere tid enn vi har holdt på. ikke sovet fra hverandre en eneste natt, men jeg velger heller å ta tiden litt til gode. Og for hver gang merker jeg at jeg liker han litt bedree. Blir litt mer nysgjerrig på han, og savner han litt mer hver gang vi ikke ses.

Og han gir inntrykk av det samme. Så her er det håp..

Har ikke sett han siden søndag, men en liten samtale ikveld var alt som skulle til for å få meg til å smile som sola. Også blir jeg rolig av han.. Kanskje jeg til og med klarer å sovne uten å ligge våken i to timer i natt?

~Bæret~

P.S: Mamma følte seg bedre idag hun og. Vondt fortsatt, men veldig innstilt på å gjøre det hun kan for å reise. Hun vil faktiks dra hun og. Og hun var veldig takknemmelig da jeg hjalp henne med klesvask osv idag.

Kan jo også nevne at vi faktisk ikke har kranglet ene eneste gang etter at oppdaget kulen. Det og må jo være bra?

Ingen spredning. Heldigvis!

Men siden svulsten var så stor vil de ha henne på cellegift. Muligens også på hormoner i tillegg. Så hun burde være lykkelig over det, men er istedenfor knust fordi hun er mest opptatt av at hun kommer til å miste håret.

Jeg forsøkte å oppmuntre med at håret kommer tilbake, enda finere. Og dessuten er det ikke alle som mister det. Men det hjalp ingenting. Hun tar det tungt. Men sånn går disse dagene. Imorgen blir forhåpentligvis en bedre dag?

Det er en tilpasning, når ting ikke blir som planlagt. Jeg har jo levd på at vi skulle reise langt, langt av sted. Mamma og jeg. Vekk fra vinterkulden, til solen og familien.

Mamma klarer ikke å reise på søndag. Tror hun. hun har vondt. For vondt til å fly i 18 timer, og det har jeg full forståelse for. Selv om vi begge trenger å komme oss bort litt.

Turen er utsatt til den 29, så nå blir det plutselig julefeiring her hjemme.. Jobb til uka og halvparten så lang tur som først planlagt. Jeg har tatt det penere enn jeg trodde .Det handler jo ikke om meg, og hva jeg vil lenger. Det handler om mamma, og hva hun klarer og ikke.

Vanligvis før en slik reise har jeg countdowns på twitter, facebook, og gauler ut til alle som er uheldige nok til å være i nærheten at jeg skal på tur. Denne gangen har jeg ikke ordnet med dyrepass, eller pakket kofferten en gang. Jeg visste jo innerst inne vi ikke kom til å dra.

Det går fint med mamma. Etter forholdene tatt i betraktning. På etterkontrollen tok de stingene, og det gjorde ikke vondt slik som hun hadde vært livredd for. Såret har grodd helt fint til nå så hun slipper å kontrollere det noe mer.

Prøveresultatene var dessverre ikke klare da. Så vi vet fremdeles ikke hvilken behandling de vil gi. De første prøvene fra biopsien viste at svulsten reagerte på hormoner, så det kan være hun 'slipper' cellegift og at de heller kjører en kur med hormoner i 5 år. Men dette vet vi ikke før resultatene etter operasjonen er klare. noe som bør være senest til uka.

Mamma har god matlyst, og sover ihvertfall. Når hun først tar medisinene sine forsvinner også smertene. Så jeg er sikker på at dette skal gå helt fint, selv om det ikke er lett å være henne. Hun er vant til å jobbe, studere, trene og å være sosial. Det får hun ikke til nå. Nå må hun hvile og la kroppen hele. Hele hennes hverdag er snudd på hodet. Men jeg er sikker på at hun en dag får tilbake hverdagen sin slik den var. Selv om det er vondt og vanskelig for henne nå.,.

Jeg er nå på vei til pappa. Dere som har fulgt med litt, vet at hans hjem er mitt hvilested. Satser derfor på en god natt søvn og en etterlengtet liten pause..

 ~Bæret~

Rett og slett. Kanskje ikke så rart siden jeg sliter sånn med å sovne om kveldene, og fortsatt er på jobb hver dag. Og gjerne en tur innom mamma etter jobb. Jeg bruker å holde maska. Smile. Lage mat. Oppmuntre.

I dag hadde jeg ei venninne på besøk og lagde middag og fikk pratet litt. Det gjode godt. ringte mamma, og hun hadde det ikke så bra, så jeg kjørte henen hjem og tok med resten av maten til mamma. Vi snakka litt. Vi skal egentlig ut å reise på søndag. Men jeg har ikke pakket. Jeg dror jo ikke vi kommer til å dra, selv om legene mente det kom til å gå bra. En måned skal vi egentlig være borte. Men en lang tur, og det er ikke sikkert hun orker.

Dessuten tror jeg ikke hun vil.

Mamma og familien kommer ikke så godt overrens. Eller de som er igjen kommer hun overrens med. Men hun er sur fordi de aldri har besøkt oss her. Dessuten er hun skjør nå. Om hun vil reise eller ikke varierer fra time til time. Både hun og jeg vet vi trenger en pause fra dette..

Torsdag er det etterkontroll. Håper jo at alt ser bra ut. Gjør det ikke det vet jeg ikke hva som skjer. En cellegift kur vil uansett ikke være aktuelt før i slutten av januar, og vi rekker å reise. Om hun vil. Og orker.

Jeg lever jo i håpet om at vi reiser. Selv om jeg ikke regner med at det skjer.

flørten min mister jeg også grepet på. Tror jeg. har ikke hørt noe på en stund. han er vel skremt fordi jeg blir borte så lenge. Eller skremt fordi han skjønner jeg faktisk er interessert. Ikke vet jeg.

jeg er forvirret. redd og lei meg.

Jeg har ikke kontroll over noen ting.